"Så begynte han å fremsi en besvergelse.
Den virket nesten øyeblikkelig, for plutselig var det noe grønt der intet grønt hadde vært, og en frisk, god duft av skog og enger spredte seg i rommet. Norrell sluttet å snakke.
Det sto noen midt i værelset: en høy, vakker mann med blek, lytefri hud og en enorm mengde hår, så lyst og skinnende som tisteldun."
